Ventetid

Det grønne uterommet mitt har en tett vegg mot veien allerede. Bambusen og løvet på plommetreet danner både vegg og tak. Det er fint å sitte her med formiddagsmat og te. Mine nærmeste naboer, skjærefamilien i epletreet, er i hissig, høylydt diskusjon med noe annet fjærkre. Jeg blander meg ikke inn. Jeg ønsker bare litt fred etter en nok så søvnløs natt.

Det er bedre nå. Her i alt det grønne. Skjærene faller til ro. Jeg puster lettere, og

kan nyte de stille lydene. Vinden som suser i trærne, insektene, noen som snakket langt borte.

Jeg har forflyttet meg rundt i hagen på en krakk fra Biltema. Sitter og klipper det som er vissent langs kantene av det man muligens kan kalle bed. Det gir meg en enorm glede.

Den tilårskomne klatrerosen på garasjeveggen er full av knopper i år. Et lite stykke unna, i villnisset, dukker en nydelig, lys gul, stilkrose opp. Den et ikke stor, men sart og vakker. Det er til å bli glad av.

Lys og skygge legger seg noen steder mykt over alle nyanser av grønt. Andre steder står det sterke sollyset, nådeløst, rett på. Det svir på huden. Det er sommer. Det er godt å leve. Men bak ligger et slør av grått. Jeg skal gjennom en operasjon i nær fremtid. Det skulle vært i dag, men ble utsatt fordi noen som trengte det mer måtte gå foran.

Alle sier at det går bra. Da får en vel tro det. Ventetiden er slitsom, men fylt med gode opplevelser også. Villhagen min, huset, brygga, havet. Venner. Men aleneheten også. Den gode aleneheten, som gir rom for å få ryddet opp i tanker som ligger hulter til bulter, og som trenger å finne sin skuff.

En uvanlig 17.mai

Så er 17.mai 2018 avviklet i tradisjonell stil for de fleste. Ikke for meg. Energien er ikke til stede, men jeg fikk da heist flagget i morgentimene. Det ga meg glede å se de friske fargene mellom grønne trær og kirsebærtrær og plommetrær i blomst. Jeg husker da vi, for mange, mange år siden fikk flaggstang. Vår far, min bror og jeg, ble behørig foreviget ved første flaggheising. Vi syntes det var fint å kunne flagge.

Gresset rundt huset var allerede i lengste laget, så en jeg kamperer sammen med til tider, startet gressklipperen og tok unna det meste. Men det er et problem. Plenen er jo full av prestekrageknopper. De må han kjøre unna. Så er det all forgremmegeien som fyller store felter. En kan ikke kutte hodet av dem heller. Hvitveisen, derimot, er på hell nå, og tåler en hårklipp. Den har vært til stor glede lenge.

Det ble en rolig høytidsdag i år. Vi kjørte en tur på vakre Tromøy, ut mot Øyna. Veien der går helt nede langs sjøen. En kan nesten stikke tærne ut av bildøren og kjenne på vannet, hvis en må. Trærne bøyer seg utover, for å få øye på sitt eget speilbilde, men sjøen er kruset. De kjenner seg ikke igjen.

På høyde med Eydehavn ligger en diger oljeinstallasjon. Noen sier den skal til Brasil, men den har Arendal i navnet. Jeg liker det maritime preget den gir omgivelsene.

Vel hjemme blir vi bedt på lapskaus i nærheten. Det passer fint. Jeg hadde ikke spist, kom jeg på. Dagen har vært vakker, er det fremdeles, men på hell nå. Jeg sier god natt til to skjønne barnebarn på FaceTime, og håper, i mitt stille sinn, at natten vil være vennlig mot meg. At jeg får sove. Jeg er sliten etter flere våkenetter.

Jeg sovner. Ikke med en gang, men det blir en god natts søvn. Det gjør meg glad.

Maidager

Endelig kom solen og varmen. Liv som var satt på vent, eksploderte. Trærne fikk et grønnskjær. Rundt huset mitt i uthavnen er det fullt av hvitveis. Nedover en skråning er det kaskader av gul smørblomst, i vakkert samspill med gravmyrt. Knallblå, med blanke, grønne blader.

Og de gule liljene står oppmasjert, bukettvis, på plenen. Eller snarere i mosen. Det er utrolig vakkert, og jeg kjenner gleden ved å oppleve dette igjen og igjen, gjennom hele meg. Jeg tror det er helsebringende. Ja, jeg er helt sikker.

I mars satte jeg en tomat i jorden i noen blomsterpotter, innendørs. Nå vokser flere av plantene seg store og kraftige. Jeg har prikket flere ganger så de skal ha god plass til røttene. De står i vinduskarmen på kjøkkenet og titter ut. Det får holde foreløpig.

Jeg bar ut en hel del planter fra overvintring i kjellerstuen, i går. Tar resten i dag, tror jeg. De som ikke liker vann på bladene får jeg plassere under tak. De andre skal få stå og nyte regnet som noen har sagt skal komme til uken. Kanskje går jeg ut og nyter regnet selv også. En får ta med seg det gode som bys.

Gullbuskene står i intens blomst i de fleste hager her i uthavnen nå. En tystbast i lilla har sneket seg oppi et bed for egen maskin. Den kan stå. Blomstrer på bar kvist, og får etter hvert røde bær- som ikke må spises. Men vakre er de.

Vakker er verden nå. Jeg venter på at sjøtemperaturen skal stige nok til at jeg endelig kan komme i sjøen. Må nok være tålmodig, men det går den rette veien.

Hvor skal du i Påsken?

Jeg traff på en bekjent forleden. Hun hadde det nok så hektisk, forsto jeg. Hun hadde «linet» opp feriene fremover. Det vitnet om stor utferdstrang, og for så vidt – hyppige ferier. – Skal jeg noe i ferien? – tenkte jeg, mens vi satte oss på en benk på et herværende kjøpesenter.

– Nei skal og skal, svarte jeg. – Jeg skal ingen verdens ting. Jeg skal ikke på høyfjellshotell og gå lange skiturer om formiddagen, jeg skal ikke på hytte, og leve hytteliv noen dager. Jeg skal heller ikke til det noe ubestemmelige stedet som mange kaller Syden, og nyte livet med «noe godt i glasset». Jeg skal gjøre ingen ting, og det skal jeg gjøre her, hjemme i uthavnen. Ingen verdens ting. Dermed basta, så får vi se hva som dukker opp, sa jeg så bestemt det lot seg gjøre.

Den geskjeftige reisedamen forsvant. Hun hadde mye å handle inn før avreisen, men gledet seg, så vidt jeg forsto. Jeg hadde det ikke spesielt travelt, og ble sittende å se på folk som hastet til og fra på dette populære kjøpesenteret. Irritere meg over dårlig smak og lite fantasi hva påkledning angår, og glede meg over de fargerike, fantasifulle. Det er mye underholdning i slikt.

Jeg tenkte at noe har jeg da gjort hittil i påsken. En jeg ofte kjører på tur sammen med, og jeg, kjørte fra uthavnen, via Kristiansand, til Lista fyr. Veien dit, når vi hadde lagt motorveien bak oss, var utrolig flott. Høye bergskrenten rett til værs på den ene siden, og viker og hav på den andre. Veldig vårlig på Lindesnes. Særlig sett fra innsiden av bilen. Sol. Ute er vinden iskald. En må gå tvekroket for å holde seg på bena. Nakne, forblåste svaberg mot det alltid bølgende havet. I det fjerne, innover land -vindmøllenes slanke vinger som produserer strøm til folk. Vind er ingen mangelvare på Lindesnes.

Furu og løvtrær kroket seg for å stå han av mot vinden. Inne mellom trærne skinner det i kristornbusker. De vokser vilt her. Tåler klimaet godt. Hus tett i tett, med varierende grad av vedlikeholdsbehov, vinden tar godt her. Nedenfor ligger stranden som en gylden halvmåne, Folk går tur langs sjøen.

Jeg er fullstendig bergtatt av det fantastisk vakre landskapet, men kunne gjerne vært vinden foruten. På den andre siden får en inn massevis av frisk luft, enten en vil eller ei.

Turen tilbake til uthavnen går over Evje. I hytteområdene står hyttene og venter på eierne sine. De handler matvarer på Evje, og skal nok ikke mangle noe i helligdagene, tenker jeg og fisker opp en rød seigmann fra handleposen min. I posen ligger et brød og seks egg. Det holder foreløpig. Posen med seigmenn er min egen lille hemmelighet.

Om jeg skal noe i påsken? Nei, ikke noe spesielt. I morgen har jeg tenkt å kjøre til Eydehavn, for å høre et kåseri om skipsforlis på rullestensøya Målen. Jeg har forresten dykket der for mange år siden, og har stor interesse for området. Skjærtorsdag håper jeg å kunne delta i kveldsgudstjeneste i Flosta kirke. Så får resten av dagene seile sin egen sjø. En får ta dem som de kommer, og regne med at noe hyggelig dukker opp.

Jeg skal ikke noe annet sted. Ikke det jeg vet om i alle fall. Alt jeg ønsker meg er akkurat her.

Alder

Jeg tenker på dette med alder. Noen er så opphengt i tall. Det er ikke så interessant. Det sier lite om den du er. Jeg har truffet gamle mennesker på 50, og ungdom er på over 80. Vi er ikke alderen vår.

Det er smigrende å bli tatt for å være yngre enn man er. Ofte er det kanskje rent smiger også. En vet jo hvor gammel en er. Det er ikke så viktig. Målet må være at man ser frisk og sunn ut. At man, til en viss grad, holder kroppen i trim.

Mange er alt for opptatt av å skille generasjonene. Det er en stor feil. Jeg omgås mennesker i alle aldre. Det er godt og berikende for alle parter. I en grånende person som nærmest går i ett med omgivelsene kan man finne en gullgruve.

For meg har alder aldri vært noen hindring for noe som helst, tenker jeg, mens jeg står på hodet. Helt opp ned. Det lærte jeg av en yogi for lenge siden. Før kunne jeg stå perioder uten noe å falle tilbake på. Nå synes jeg det er trygt å ha en slett vegg bak. Det skal være sundt å befinne seg opp ned. Blodet styrter til hodet. En ser litt annerledes på ting.

Jeg har dykket i mange år. Med fullt utstyr og 10 liter luft i flaske på ryggen. Flasken står her fremdeles, våtdrakten også. Jeg er fortsatt fascinert av, og nyskjerrig på, det som befinner seg under havflaten. Jeg har svømmeføtter og maske, og kan glede meg til fridykking når vannet får en badevennlig temperatur. For gammel? Jeg synes ikke det..

Livet mitt er fylt av det å skrive, og diverse tillitsverv i minst tre foreninger/organisasjoner. Og best av alt, jeg er bestemor til tre. Alt dette er meningsfylt. Jeg gjør en slags nytte for meg. Det er slik jeg vil leve.

Jeg mener, det er ikke alle som reiser til Spanias solrike kyster, for å spille golf og nyte sene kvelder med «noe godt i glasset.».Fint at de som foretrekker det slik, har muligheten, men det er ikke min greie. Vinteren her i uthavnen i år, har bare vært innom på snarvisitt. Ellers har vi hatt en slags høst, eller vår. Med en god del sol, og vidunderlig fargespill på himmelen. Det har vi fått oppleve vi som står han av her hjemme.

– Vi må få med de unge. Småbarnsforeldre og andre, stresser noen i diverse forenings sammenheng. Det er jo bare eldre som kommer. Ja vel. Småbarnsforeldre er inne i en travel periode i livet sitt. De har annet å drive med, enn å sitte i komiteer. Det er ofte de eldre som har tid og krefter til det. Så hold opp med å snakke ned pensjonister og andre eldre. De sitter inne med verdifull kunnskap og erfaringer. De jobber greit sammen med både eldre og yngre. Det er ikke det som er greia. Å jobbe mot et felles mål, ut fra felles interesser og engasjement har ingen alder. Det et sånn det er. Det er sånn det bør være.

E

Nabokjerringa

Kom til å tenke på begrepet nabokjerringa da jeg kjørte bil i dag. På radioen snakket noen om mobbing i barnehagen og på skolen. Det var da tanken dukket opp. Jeg mener, vi hadde mange til å oppdra oss, vi som vokste opp i etterkrigs tiden.

Fedrene var til sjøs her i uthavnen. Kvinnene holdt sammen, sosialt og ellers. Hjalp hverandre. Vi, barna, ble sterke og selvstendige unger. Vi lekte sammen. Noen års aldersforskjell spilte ingen rolle. Vi var få vi som var her. Jeg tror vi hadde en god, trygg barndom.

I nabohuset bodde en søskenfamilie. Far ble 104 år gammel. Klar til det siste. Min bror og jeg gikk ut og inn som vi ville i det huset. Tulla og Nunne tok alltid godt imot oss. Gjorde vi noe som var ugreit – ble det påpekt. Og akseptert av oss.. vi visste at de brydde seg om oss. Vi følte oss hjemme. De tok del i oppdragelsen. Det falt helt naturlig at de brød seg.

Jeg kjører, som nevnt, bil. Solskinn mellom trær og grener tegner mønster på veien der jeg farer frem. Jeg føler meg glad. Kommer til å tenke på at det var mange nabokjerringer på Narestø da jeg vokste opp. Vi hadde for eksempel Olga og Ingeborg. To eldre frøkner som hadde fast kveldstur på ettermiddagen.

En dag min bror og jeg var alene noen timer, fikk vi besøk av flere barn i husets kjellerstue. Stemningen var gemyttlig, men ble muligens noe høylydt etter hvert. Det hadde seg slik at Per, min bror. Ble sittende fast i en tønne som fungerte som bord. På uforklarlig vis hadde han fått baken oppi tønnen, men kom ikke ut igjen – og ble sittende med ben og armer til værs. Vi var flere som prøvde å få ham ut, men min bror satt støkk.

Naturlig nok ble vi litt høylydte under redningsaksjonen. Før vi visste ordet av det sto Søstrene Olga og Ingeborg i døråpningen og lurte på hva slags spetakkel vi hadde stelt i stand. Og hadde vi fått lov til dette? Vi dempet oss, litt beskjemmet, og fikk etter hvert ut broderen. Vi måtte ødelegge et tønnebånd og fryktet hva vår mor ville si når hun kom hjem.

Olga og Ingeborg brydde seg. Jeg får en varm følelse inni meg vår jeg tenker på episoden i dag, så mange år etterpå. Jeg er takknemlig for å ha vokst opp på et bittelite, vidunderlig vakkert sted på kloden – hvor folk brød seg. På godt og vondt. Men mest det første.

Jeg reiser hvor jeg vil

Når jeg lukker øyene, kan jeg reise over store avstander, tilbake i tid. Være der jeg var en gang. Noen som kjenner meg sier jeg har hukommelse som en elefant. Det tror jeg stemmer.

Hvis jeg altså lukker øyene, og tenker tilbake, kan jeg plutselig befinne meg midt i Atlanteren. Bølgene stormpiskes. Havet et blygrått. Jeg sitter i radiorommet med bena i den nederste skuffen og kaller på Rogaland Radio med morsenøkkelen. Lydene, fjerne, skurrende morsesignalene, bevegelsene i skuta, luktene fra den gang dukker opp. Stemningen også. De svake morsesignalene som strømmer ut fra mottakeren min, mens jeg venter på svar. Jeg er lykkelig. Jeg elsker jobben min. Skipet og havet. Jeg er der med hele meg. Jeg har opplevd dette og kan dra tilbake når som helst.

Til New York også. Sommervarm mellom skyskraperne. Asfalten var så myk at skohelene mine satte dype avtrykk. Hånd i hånd med en kjæreste jeg hadde i New York. Han het Henry, men jeg kalte ham Happy. Han studerte ved Columbia University, og noen ganger ble jeg med på forelesningene. Ellers ruslet vi rundt i The Village. Vi hadde en spesiell tyrkisk kafe der vi pleide å drikke kaffe med kanelstenger i.

Vi hadde mye morro sammen, og han besøkte meg i Norge før vi gikk hver til vårt. Mange år senere oppdaget jeg at han var blitt professor i Islam, hadde skrevet flere bøker, og underviste ved Universitetet i Massachusetts. Da jeg kjente ham ville han jobbe vet et teater, og bli regissør.

Når jeg lukket øyene og er tilbake i NewYork, den gang, står Happy fremdeles i en velbrukt trenchcoat og venter på at Black Osprey skal dokke i Foot of Courtstreet i Brooklyn.

Det er fint å kunne reise slik. Utenfor avstand og tid. Jeg kan reise hvor som helst. Til når som helst.

Prøv å ta en tur du også!

Vinterhagen

– Jeg legger ned hagen om vinteren, sa en med moderat hageinteresse sommers tid. – Legge ned hagen, tenkte jeg. Undrende. Jeg legger aldri ned villhagen min, men bruker den forskjellig, gjennom de ulike årstidene. Jeg har mye glede av hagen om vinteren. Spesielt når vinteren er sneløs og mild. Som denne.

Om ettermiddagen er det et inferno av farger på himmelen i sydvest. Rosa, lilla, gylden og blekblått. Hadde det vært et maleri, malt av mennesker – ville vi nok syntes at vedkommende maler hadde overdrevet en smule. Men naturen har ingen hemninger. Vår Herre maler som han vil på himmellerretet. Vi kan bare løfte blikket og ta inn skjønnheten. Sittende på en benk i hagen, for eksempel.

Jeg har flere benker. En på heia, ovenfor huset. Herfra ser jeg Kilen, Dalsveien, den gamle skolen jeg gikk på en gang, Er det kjølig i været, tar jeg med en rykende varm kopp te, og nyter den i friluft. Koppen er stor og raus. God å holde rundt. Jeg blir varm innvendig og varm på hendene. Denne benken er en del av villhagen.

Egentlig har jeg også innlemmet benken på brygga på Dalsveien i hagen. Det er riktignok noen minutter og gå, men når en kommer dit, kan en hvile seg på benken, gjerne bringe med en termos kaffe, og la blikket skue utover sjøen.

Med sjøen er det alltid noe nytt. Det kan være lavt eller høyt van. Vinden kan være pålands, eller fralands. Bølgene kan klaske hissig mot svaberget, eller de kan lage små , forsiktige, sprø lyder.

På bålplassen, ved huset mitt, kan jeg tenne opp et bål når det mørkner. Sitte og se inn i flammene til de dør ut, og det er på tide å gå inn.

Før det kan jeg ha ryddet kvist og kvast. Det er flere, store hauger i hagen nå. De skal få ligge til etter vinteren. Kanskje har noe smått søkt ly der. De skal få være i fred.

Ute for bua har jeg plassert små trær i potter. Bonsaiemnene mine. Med jevne mellomrom ser jeg etter om de har det greit. Jeg har ikke noe drivhus i villhagen min, men har satset på robuste tresorter. Tror de klarer seg godt.

Så planlegger Jeg en bålplass til, på den andre siden av veien. Der renner et muntert dike også, Det kan bli fint med et lite hagebord og stoler. Må få has på skvallerkål og brennesler. La bærbuskene få luft rundt seg. Kanskje kan jeg få liv i treet med de grønne plommene også. Hele dette området er stappfullt av muligheter. Det et fint å rusle rundt der, nå i barmarks vinteren, og planlegge.

Ikke er jeg ferdig med å sage kvister på Plommejordet heller. Jeg kom et godt stykke. Kan ta resten i februar.

Legge ned hagen for vinteren? Aldri i livet. Kommer det frost og sne, forandrer den øyeblikkelig karakter, og en kan glede seg over det. Småfuglene er ivrige i matfatet, skjærene som bor i det gamle epletreet også. De skaper liv i hagen min. Året rundt.

Mot vinter

Det har snedd i natt. Eller sluddet. Et tynt, hvitt teppe har lagt seg over jordet med det visne løvet. Over de få hagemøblene som ennå står ute, og over stenbordet – som er fuglenes spisested nå. Det er med ett blitt vinterlig. Godt de fleste plantene er kommet i hus.

Jeg våkner av meg selv om morgenen. I halvsøvne venter jeg nesten at min mor skal banke litt i veggen, og si at nå er det på tide å stå opp, slik hun alltid gjorde. Men min mor er her ikke mer, selv om mye av henne er tilbake i rommene, på en god måte.

Sittende ved kjøkkenbordet mitt, ser jeg det er et vinddrag i luften der ute. Jeg skal snart ut for å ta inn en gardintrapp jeg har brukt i beskjæring av hasseltreet. Hageslangen må også i hus, og trekassen jeg pleier å sitte på når jeg jobber i villhagen.

Det er godt og varmt inne. Her er alt jeg trenger. Gleden over dette livet risler gjennom meg. Jeg får lyst til å sette på en Elvis-CD, How great Thou art. En jublende lovsang som reflekterer følelsene her og nå. Men musikken befinner seg i bilen. Det er godt å synge når en kjører.

Jeg har vært gjennom et par aviser. Gleder meg over at eventyreren og seileren Harald Solfjell, som havarerte utenfor New Zealand, ble reddet om bord i et lasteskip som befant seg i nærheten. Harald er fra mine trakter, og jeg synes vi trenger mennesker som våger seg litt utfor allfarvei vei. Nå skal han hjem og feire jul med familien.

Om gjengen fra Farmen skal feire jul på Sandvika, vet jeg ikke. Det kan, muligens ha vært bortimot julestemning der sist søndag, da runding 5000 mennesker var innom. Diverse frivillige medarbeidere ble takket i avisen. Vi fikk ingen takk, vi langs ruten, som ble belemret med bilkø, flere kilometer lang, og som forsøkte å finne parkeringsmuligheter på egen eiendom for verdige, trengende..

Jeg sitter tilbake med undring. Her lager man en kunstig verden, med interne intriger som det er lagt opp til, legger det hele til et vidunderlig, vakkert sted, og sender mange episoder på TV. Folk sitter klistret og følger med. Ikke jeg. Men jeg innser at det må vises respekt for at serien har så stor seerskare. Det kom visst noen helt fra Flisa for å oppleve Farmen på nært hold.

Nei, jeg kan ikke bli sittende her ved kjøkkenbordet hele formiddagen. Det sner lett nå. Meisene har det travelt. De flyr mellom stenbordet og et grantre med tette grener. Der kan de sitte lunt og tørt, mens et lett, hvitt dryss legger seg dempet over livet i uthavnen.

Parkassen

Den var nesten glemt, men i mange år nå, har det fenget en grønn parkas på en knagg i trappegangen ned til kjelleren. Andre uværsplagg har blitt hengende over. Et stort grovforkle, en caps brukt under maling. Parkassen var velbrukt i sin tid. Jeg arvet den etter Anders Birkeland, som den gang var fotograf i Agderposten.

Hvorfor han ga meg plagget, husker jeg ikke lenger. Vi kan ha vært ute på en jobb sammen i dårlig vær, eller han skaffet seg en bedre uværsjakke. Jeg trivdes godt i parkassen. Den ble mye brukt. Av en eller annen grunn havnet den noe stemoderlig på knaggen i kjellertrappen til huset mitt i uthavnen. Jeg begynte å jobbe i Oslo-pressen. Pendlet en del, og parkassen ble nok, etter hvert, litt i trangeste laget.

Nå, en mannsalder senere, fant jeg frem jakken. Den er slitt og brukt, men ikke istykker på noe vis. Jeg tok den på, med en tykk genser under. Den passer perfekt. Den har dype lommer og hette. Kommer til å vare lenge ennå. Ingen vil påstå at den «puster», men den tar helt sikker av for det værste regnværet. Jeg kan se høsten trøstig i møte.

Håpet ikke Anders savnet den, og vil ha den tilbake.