I dag kunne jeg sette tennene i et nedfallseple fra det gamle epletreet mitt, med verdens beste. Noen hadde spist på det før meg. Først fugler, så insekter. Det var likevel igjen et helt stykke til meg.
De få eplene som er kommet i år, faller ned. Så sant det er noen gode stykker på dem, skal de kuttes opp og bli til syltetøy. Selv om det ikke blir mye.
Jeg sitter under treet. Septembersolen varmer i ansiktet. Gresset er for høyt, og skulle vært klippet for lenge siden, men det har vært for vått. Regnskyllene kommer så hyppig at ingen ting kan tørke opp før neste byge bløtlegger alt igjen.
Det er dørgende stille i dag. Bare noen bittesmå lyder innimellom. Sol i ansiktet kjennes som balsam. Jeg sitter og bare er – her og nå.
Kom ut av sykehuset i dag. Friskere og i bedre form enn da jeg, hivende etter luft, ble innlagt for litt under en uke siden.
Solen varmer. Luften er mild og god. Jeg puster jevnt og rolig. Det føles vidunderlig å være til. Sitte her under treet. Kjenne at kroppen fungerer som den skal. Jeg fylles av takknemlighet, og bestemmer meg for å ha en vidunderlig høst. Intet mindre. Det er i alle fallplan A.
– Plan B vil jeg ikke bruke tid på nå, tenket jeg, og kjenner gleden sildre gjennom kroppen.
Med sol i ansiktet, og stillheten rundt meg. En lørdag midt i september. Er ikke dette lykke?