Sommer i juli

Nok en smeigedag. Vinden har nok glemt seg. Sol steker. Himmelen hvelver seg blå og skyløs over min lille verden. Vannet er kaldt, men brukbart. Jeg tenker at jeg har det godt.

Luften er full av lyder fra små bølger. En slags musikk som bare Vår Herre kan komponere. Jeg har vært på Brukten og drikker formiddagskaffe. Det er en glede å oppleve at vafler smaker vafler igjen.

Mange er på ferie, men en del av de faste dukker opp. Der er alltid noen å slå av en prat med. På Brukten føler en seg velkommen, uansett. Jeg tenker at slik er det nok ikke alle steder. Damene som holder butikken og kafeen igang, gjør en god og nyttig jobb. Vi sitter mellom gamle ting. Alt er gaver, som skal selges. Pengene går til forskjellige gode formål, som de bestemmer seg for å støtte.

Jeg vet ikke hvordan de kom på ideen med butikk i kombinasjon med vafler og kaffe, men arrangementet minner mye om lese værelset på sjømannskirkene, slik det var en gang. Jeg liker at det ligner på kjerka. Det var der vi fra skipene som lå inne traff hverandre. Det var der vi kunne slumpe å treffe på slektninger ombord i skip vi ellers ikke pleide å ligge i samme havn som. På kjerka traff vi også yngre personer som var i storbyen, særlig i New York, på stipend for å studere musikk eller annet,  et halvt års tid.

Det er ikke mange på stipend på Brukten. Vi møtes og samtaler om emner som opptar oss. Er det noen vi ikke har sett på lange tider, tar vi rede på om alt er vel med vedkommende. Vi tar, til en viss grad, del i hverandres hverdag.

Jeg sitter på bryggekanten og dingler med bena. Gjennom det klare vannet ser jeg tang som har vokst seg kraftig sider i fjor. Noen plastsjekter glir dovent mot Vrangesund. Det er sommer. Midt i uken. Og det er vidunderlig godt å leve..

En gråværsdag

En grå julidag sommeren 2017. Litt kjølig. Det ligger regn i luften. En dag som passer perfekt til å være turist i eget fylke, og kanskje i nabofylket også. Innlandet er fullt av stille tjern, bekker, og smale veier som fører noensteds hen. Vi vet bare ikke helt hvor.

Matpakker og kaffe på thermokanne pakkes i bilen. Dagen kan bli lang. Vi kjører mellom høye, glattskurte fjell. De går stupbratt ned i store vann, som kiler dem om foten, eller forsvinner brått i et grønnt teppe av gran og løvtrær. Monumentale og nakne omkranser de trange daler hvor det ligger hus, som skulle de være strødd omkring av et kjempetroll, som ble til sten da solen kom. Det er nok sånn det henger sammen.

I bekker fulle av sten, renner vannet i doven fart. En ung elgku senker hodet og drikker seg utørst. Kikker litt på oss i bilen like ved, og rusler videre.

Velstelte hus og hager langs veien. Der det ikke er hage nok, har huseieren satt ut krukker med blomster. Pyntet opp for sommeren. Jeg tenker at folk må ha det godt her i landet. Overskudd til å gjøre det vakkert rundt seg kan tyde på det. Enkelte hus ser ut til å trenge en kjærlig hånd, og vi får håpe noen forbarmer seg over fordums vakre bygninger i forfall.

Enkelte steder har vindusnissen gått helt amok, og bytter de originale vinduene med såkalte husmorvinduer. Noe som forandrer et hus’ karakter. Ikke til det bedre. Det er bedrøvelig å se.

En mus krysser veien i passe fart for de små bena. Vi har ingen hast vi heller. Store, blanke vann, med et snev av hyttebebyggelse åpenbarer seg. Hyttene er vakkert plassert i skråningen mot fjellet. Det er god plass mellom dem.

I Gjøvdal kommer vi over en boplass fra eldre jernalder. Flere stenhauger forteller at her er betydningsfulle mennesker begravet. Det har stått hus på den åpne sletten. Noen levde her for lenge siden. Hvor kom de fra? Hvordan fant de veien hit opp? Mye av stenen her er blodrød. Jernholdig. De klarte å utvinne jernet, lage våpen og redskaper. Hvem var de som bodde her?

Vi kjører videre. I skogen ligger rotvelt, og noen steder digre sten. En kan forestille seg at det er fabeldyr og troll en ser inne mellom furuleggene.

En orrfugl husjer to «unger» over veien. Vi stanser. De haster ikke. 

Himmelen er blygrå. Et voldsomt regnvær, et skybrudd dynker jorden. Akkurat her. Akkurat nå. Det trommer mot biltaket. Jeg liker lyden. Så avtar regnet. Noen steder legger små skyer seg inntil de nakne fjelltoppene. Visker dem ut for oss nede på veien. 

Vi setter kursen mot kysten. Kveld nå.

En smeigedag

Jeg sitter i det grønne rommet. Bladverket til plommetreet og en japansk lønn utgjør taket. Bambus, rhododendron og buveggen rommer meg inn. Et rundt bord med en raus te-kopp. To slitte stoler. Solen siles gjennom blader og kvister.

Bare vare lyder i dag. Lørdag og doven feriemodus. Yttergangen i huset vårt er full av sko. Noen er store, for voksne føtter. To par er bittesmå. Ibens rosa, og Elliots blå med  fotball på. Akkurat nå er femåringen, og han på snart tre, dinosaurer. De løpet barbent rundt. Dinosaurer bruker ikke sko. 

De med lang hals kan en sitte på. De er snille og spiser bare grønnsaker, forklarer Elliot, og ser granskende på meg med store, mørke øyne. Han vil være sikker på at jeg forstår dette.

Jeg sier at vi nok må holde oss godt fast på ryggen av en langhalsede dinosaur, og det nikket han til, men hevder at de ikke løper så fort. Han demonstrerer hvor fort de løper ved å løpe fra kjøkkenet, gjennom to stuer og gang, for så å bråstoppe på kjøkkenet igjen.

Så finner han og søsteren noen biler å leke med. Jeg trekker meg tilbake til det grønne uterommet. Glad for at jeg slipper å hanskes med gjenstridige dinosaurer i dag.

Utpå ettermiddagen tar vi med oss fisk til å grille, og går på brygga. Solen steker. Barna stikker tærne i krystallklart vann i plastbassenget som vi har tatt med. Ute på fjorden tøffer store turbåter i vestlig retning. Fellesferien begynner. 

Måkene skriker og vil ha middagsrettene våre. 18 plussgrader i sjøen. Nå er det behagelig å bade. Jeg bader. Dukker under i det salte vannet, og nyter det. Det er en god, gammeldags sommerdag. Av det slaget en lengter etter hele vinteren. En kan ikke miste et øyeblikk, og ikke gå for tidlig i hus.

Lyset er avdempet. Vakkert. Kvelden lister seg omkring, og sender solen til sengs.

Jeg går også til sengs. Under sommernattens lette dyne.

Godt liv

Solfylte sommerdager hekter seg fast i hverandre som et kjede. Trær svaier i vind, men vinden er ikke avskrekkende kald. Alt står i blomst. Sjøtemperaturen ligger på drøye 18, på innsiden av øya. 

Det blir timer i sol og vind på brygga. Alene med en bok. Jeg tar en dukkert når solen er på sitt varmeste, og ikke skjuler seg bak grå skyer. 

Lyden av bølgeskvulp er myk og behagelig. Jeg byr måkene på fiskeboller, men ser ikke noe til dem. Det kommer en båt i ny og ne. Ellers er det lite trafikk på fjorden i dag. Et par fra en nabobrygge kommer bortom og slår av en prat. Det er hyggelig. Etterpå er jeg alene igjen. Jeg leser ut boken. Den handler om skip og hav.Tenker at jeg har det godt her på brygga, med båthuset i ryggen, og utsikt over fjorden. Solen går ikke ned bak åsene på fastlandet før om mange timer.

Folk forteller om opphold i sydlige strøk. Om strålende sol, og varme. Blått hav og milelange sandstrender. Om basseng like utenfor bungalowen, og om eksotisk mat og drikke. 

Om jeg misunner dem? Jeg tror ikke det. Vet om blåskjellsteder i nærheten, hvor skjellene kan hentes rett i gryten, og dampes over det lille kokeapparatet i båthuset. De kan spises uten bestikk. 

Langs veien er markjordbærene begynt å modnes. De er små og søte. Litt senere på sommeren vil der henge tunge klaser med bjørnebær langs skråningen.

Her er ro og bølgeskvulp. Sol og vind. Her er alt. En trenger ikke mer.

Tante Jennys hus

Når jeg kjører fra uthavnen – til byen, som er Arendal, kjører jeg forbi tante Jennys hus. Hun er der ikke lenger. Hun gikk bort for mange år siden. Andre har bodd der i korte perioder. For meg er det likevel fortsatt tante Jennys hus. 

Huset hadde et stort hjørnevindu med utsikt over sundet, og bebyggelsen på øya på motsatt side. Her bodde tante Jenny og onkel Hans, og mine to kusiner. Jentene var barn og tenåringer i dette huset i skråningen. 

I hagen var det frodige bærbusker. Rips, solbær og bringebær. I husets underetasje hadde onkel Hans et arbeidsrom og verksted. Han kunne lage alt, og reparere det meste. Han likte å trekke seg tilbake til arbeidsrommet, og jobbe med noe der på fritiden.

Tante Jennys kjøkken hadde et stort skap. Der var det leker og serieblader. Jeg likte det skapet. Der var alltid noe spennende å finne.

Når vi var i juleselskap i tante Jennys hus, var der liv og latter. Det ble fyrt voldsomt i kaminen, og det ble veldig varmt i den nære omkrets. Hun hadde en uro stående på kaminen. Det var noen nisser som sveivet på en slipestein, eller noe i den retning. Jeg mener å huske noen engler også.

Vi spiste stek, fikk god dessert, samt kaffe og småkaker. Det var hyggelige juleselskaper for store og små i huset til tante Jenny. Huset var fylt av liv og aktivitet.

Etter hvert flyttet min tante og onkel til et mer lettstelt sted, med alt på en flate. Døtrene hadde forlengst flyttet ut. Det var ingen igjen til å bo der.

Huset ble solgt. Vi kunne ikke lenger kikke opp dit, smile og si til hverandre, at der henger klesvasken ute igjen. Det var nesten alltid klær på snoren, som gikk fra vinduet på badet, til nærmeste tre, da tante Jenny bodde i huset.

Nye flyttet inn. Gjorde noen små forandringer, og flyttet ut igjen. Dette skjedde flere ganger. Ingen slo seg til.

Nå står huset der, uten noen til å ta vare på seg, tror jeg. Det bærer preg av å være forsømt. Også omgivelsene gir et litt ruskete inntrykk. Annerledes enn det velstelte stedet det var.

Jeg vil det egentlig ikke, men kan vanskelig la være å kaste et blikk opp mot huset når jeg kjører forbi. 

Undrende på hvorfor ingen slår seg ned for godt i tante Jennys hus.

Hagen i mai

Den lilla rhododendroen er i full blomst. Det varer ikke lenge, men den er fantastisk når de store knoppene folder seg ut i blomst. Det er mai, og sommer. Jeg bestemmer meg for å bruke noen timer på en overgrodd snipp av hagen min.

En kasse til å sitte på, gressaks, tang, liten sag og spade. Mot flåtten, langbukser, lange sokker, med tau bundet rundt anklene, så ikke de blodtørste, små beist skal klare å komme seg inn. En tekopp balanserer, usikkert gresset. Nå er det hare å nyte dagen.

Jeg klipper meg fremover. Jorden er gjennom fuktig under ugresset. Jeg støter på små og større biller, mark, maur og annet. Innimellom dukker det opp en plante som er plantet der for lenge siden, og glemt. Nå skal alle frem i lyset.

Jeg flytter en rabarbra fra et sted, til en mer egnet flekk. Her skal den nok trives. Solen kommer bedre til etter hvert som jeg fjerner stadig mere ugress. Det blir en diger, tung haug av det som må kjøres bort. En annen dag.

Det svir i hendene etter en kamp med store brennesler. De må vekk. Solen steker. Litt vind. En perfekt dag å være i hagen. Noen ville neppe kalle området rundt huset mitt for en hage. Jeg ser bilder av parklignende omgivelser, rundt hus med velfriserte hekker, men er ikke misunnelig. Jeg elsker villhagen min. Den har mange, rare rom. Den er ikke striglet. Alle kan gå på gresset, eller mosen – om du vil.

«Få nabolagets fineste plen», leser jeg i Vi i Villa. Hvorfor det? Jeg er fornøyd med det underlaget jeg har. Det er da vel ingen konkurranse heller? I så fall hadde jeg helt sikkert blitt stemt ut, som det heter. 

Jeg elsker villhagen min. Den gir meg en enorm glede. Jeg kan rydde ugress, og se det blir bedre, solen slipper inn. Når to små er her, setter de opp telt på eplejordet, klatrer i trærne, og slåss om en hengekøye. Der er frisk luft, blomster, rabarbra før St.Hans, bjørnebær, plommer, epler, hasselnøtter og kirsebær. Alt etter årstidene. Og når kulden setter inn, setter jeg et kubbelys i den blå, vietnamesiske keramikklykten, som jeg kan se fra vinduet.

Villhagen. Helse, sinnsro, og glede.

Livsglede

Jorden er svart og fuktig i den store krukken, som har overvintret ute.Jeg planter en hortensia. Det lukter friskt av den våte jorden. Over steker maisolen, og tar tak i livet.

Jeg kjenner mine egne krefter komme tilbake, energien, lysten til å gjøre alt og ingen ting. Solen varmer. Jeg kjenner gleden, og forvengtningen til sommeren som skal komme.

Stillheten hviler over villhagen. Bare avbrutt av fuglekvitter, og svak summing fra insektene.

Jeg sitter under plommetreet ved den store rhododendroen. Den har ktaftige blomsterknopper, som snart skal springe ut i et inferno av lilla. Livet er våknet. Det ser seg om, og slår fast at her er et godt sted å være.

Hele huset er omgittav lyseblå forglem meg ei, med gul løvetann innimellom. Tusenfryd stikker de små hodene opp av gresset. De må få stå en stund.

– Jeg skal luke, sier min svigerinne. Og gjør det. Jeg skal ikke luke – bare gå en tur rundt huset for å se hvordan alt står til. Ved kjellertrammen kommer valmuene fra i fjor, og forfjor. Detgleder jeg meg over.

Bambusen, som jeg har plantet, beveger seg dovent i den svake vinden. Jeg elsker bambus. Bøyelig, men sterk. Svai og vakker. Den tåler en norsk vinter.

Jordbærblomstene til villjordbærene, som har sådd seg selv, titter frem. De lover søte, røde nytelser om en stund.

Jeg tenker at jeg befinner meg i et paradis, her i uthavnen, og gjør det. Jeg lurer litt på hvordan rosene har klart seg, og håper det beste. Samt at flåtten har tatt et hvileår i år.

Jeg lar solen skinne på kritthvite legger, og et blekt ansikt, mens jeg lurer på hvor Birkenstock-sandalene mine ble lagt i høst. Nå er det nesten sommer.