Vinterhagen

– Jeg legger ned hagen om vinteren, sa en med moderat hageinteresse sommers tid. – Legge ned hagen, tenkte jeg. Undrende. Jeg legger aldri ned villhagen min, men bruker den forskjellig, gjennom de ulike årstidene. Jeg har mye glede av hagen om vinteren. Spesielt når vinteren er sneløs og mild. Som denne.

Om ettermiddagen er det et inferno av farger på himmelen i sydvest. Rosa, lilla, gylden og blekblått. Hadde det vært et maleri, malt av mennesker – ville vi nok syntes at vedkommende maler hadde overdrevet en smule. Men naturen har ingen hemninger. Vår Herre maler som han vil på himmellerretet. Vi kan bare løfte blikket og ta inn skjønnheten. Sittende på en benk i hagen, for eksempel.

Jeg har flere benker. En på heia, ovenfor huset. Herfra ser jeg Kilen, Dalsveien, den gamle skolen jeg gikk på en gang, Er det kjølig i været, tar jeg med en rykende varm kopp te, og nyter den i friluft. Koppen er stor og raus. God å holde rundt. Jeg blir varm innvendig og varm på hendene. Denne benken er en del av villhagen.

Egentlig har jeg også innlemmet benken på brygga på Dalsveien i hagen. Det er riktignok noen minutter og gå, men når en kommer dit, kan en hvile seg på benken, gjerne bringe med en termos kaffe, og la blikket skue utover sjøen.

Med sjøen er det alltid noe nytt. Det kan være lavt eller høyt van. Vinden kan være pålands, eller fralands. Bølgene kan klaske hissig mot svaberget, eller de kan lage små , forsiktige, sprø lyder.

På bålplassen, ved huset mitt, kan jeg tenne opp et bål når det mørkner. Sitte og se inn i flammene til de dør ut, og det er på tide å gå inn.

Før det kan jeg ha ryddet kvist og kvast. Det er flere, store hauger i hagen nå. De skal få ligge til etter vinteren. Kanskje har noe smått søkt ly der. De skal få være i fred.

Ute for bua har jeg plassert små trær i potter. Bonsaiemnene mine. Med jevne mellomrom ser jeg etter om de har det greit. Jeg har ikke noe drivhus i villhagen min, men har satset på robuste tresorter. Tror de klarer seg godt.

Så planlegger Jeg en bålplass til, på den andre siden av veien. Der renner et muntert dike også, Det kan bli fint med et lite hagebord og stoler. Må få has på skvallerkål og brennesler. La bærbuskene få luft rundt seg. Kanskje kan jeg få liv i treet med de grønne plommene også. Hele dette området er stappfullt av muligheter. Det et fint å rusle rundt der, nå i barmarks vinteren, og planlegge.

Ikke er jeg ferdig med å sage kvister på Plommejordet heller. Jeg kom et godt stykke. Kan ta resten i februar.

Legge ned hagen for vinteren? Aldri i livet. Kommer det frost og sne, forandrer den øyeblikkelig karakter, og en kan glede seg over det. Småfuglene er ivrige i matfatet, skjærene som bor i det gamle epletreet også. De skaper liv i hagen min. Året rundt.

Reklamer

Mot vinter

Det har snedd i natt. Eller sluddet. Et tynt, hvitt teppe har lagt seg over jordet med det visne løvet. Over de få hagemøblene som ennå står ute, og over stenbordet – som er fuglenes spisested nå. Det er med ett blitt vinterlig. Godt de fleste plantene er kommet i hus.

Jeg våkner av meg selv om morgenen. I halvsøvne venter jeg nesten at min mor skal banke litt i veggen, og si at nå er det på tide å stå opp, slik hun alltid gjorde. Men min mor er her ikke mer, selv om mye av henne er tilbake i rommene, på en god måte.

Sittende ved kjøkkenbordet mitt, ser jeg det er et vinddrag i luften der ute. Jeg skal snart ut for å ta inn en gardintrapp jeg har brukt i beskjæring av hasseltreet. Hageslangen må også i hus, og trekassen jeg pleier å sitte på når jeg jobber i villhagen.

Det er godt og varmt inne. Her er alt jeg trenger. Gleden over dette livet risler gjennom meg. Jeg får lyst til å sette på en Elvis-CD, How great Thou art. En jublende lovsang som reflekterer følelsene her og nå. Men musikken befinner seg i bilen. Det er godt å synge når en kjører.

Jeg har vært gjennom et par aviser. Gleder meg over at eventyreren og seileren Harald Solfjell, som havarerte utenfor New Zealand, ble reddet om bord i et lasteskip som befant seg i nærheten. Harald er fra mine trakter, og jeg synes vi trenger mennesker som våger seg litt utfor allfarvei vei. Nå skal han hjem og feire jul med familien.

Om gjengen fra Farmen skal feire jul på Sandvika, vet jeg ikke. Det kan, muligens ha vært bortimot julestemning der sist søndag, da runding 5000 mennesker var innom. Diverse frivillige medarbeidere ble takket i avisen. Vi fikk ingen takk, vi langs ruten, som ble belemret med bilkø, flere kilometer lang, og som forsøkte å finne parkeringsmuligheter på egen eiendom for verdige, trengende..

Jeg sitter tilbake med undring. Her lager man en kunstig verden, med interne intriger som det er lagt opp til, legger det hele til et vidunderlig, vakkert sted, og sender mange episoder på TV. Folk sitter klistret og følger med. Ikke jeg. Men jeg innser at det må vises respekt for at serien har så stor seerskare. Det kom visst noen helt fra Flisa for å oppleve Farmen på nært hold.

Nei, jeg kan ikke bli sittende her ved kjøkkenbordet hele formiddagen. Det sner lett nå. Meisene har det travelt. De flyr mellom stenbordet og et grantre med tette grener. Der kan de sitte lunt og tørt, mens et lett, hvitt dryss legger seg dempet over livet i uthavnen.

Parkassen

Den var nesten glemt, men i mange år nå, har det fenget en grønn parkas på en knagg i trappegangen ned til kjelleren. Andre uværsplagg har blitt hengende over. Et stort grovforkle, en caps brukt under maling. Parkassen var velbrukt i sin tid. Jeg arvet den etter Anders Birkeland, som den gang var fotograf i Agderposten.

Hvorfor han ga meg plagget, husker jeg ikke lenger. Vi kan ha vært ute på en jobb sammen i dårlig vær, eller han skaffet seg en bedre uværsjakke. Jeg trivdes godt i parkassen. Den ble mye brukt. Av en eller annen grunn havnet den noe stemoderlig på knaggen i kjellertrappen til huset mitt i uthavnen. Jeg begynte å jobbe i Oslo-pressen. Pendlet en del, og parkassen ble nok, etter hvert, litt i trangeste laget.

Nå, en mannsalder senere, fant jeg frem jakken. Den er slitt og brukt, men ikke istykker på noe vis. Jeg tok den på, med en tykk genser under. Den passer perfekt. Den har dype lommer og hette. Kommer til å vare lenge ennå. Ingen vil påstå at den «puster», men den tar helt sikker av for det værste regnværet. Jeg kan se høsten trøstig i møte.

Håpet ikke Anders savnet den, og vil ha den tilbake.

Lykke

I dag kunne jeg sette tennene i et nedfallseple fra det gamle epletreet mitt, med verdens beste. Noen hadde spist på det før meg. Først fugler, så insekter. Det var likevel igjen et helt stykke til meg.

De få eplene som er kommet i år, faller ned. Så sant det er noen gode stykker på dem, skal de kuttes opp og bli til syltetøy. Selv om det ikke blir mye.

Jeg sitter under treet. Septembersolen varmer i ansiktet. Gresset er for høyt, og skulle vært klippet for lenge siden, men det har vært for vått. Regnskyllene kommer så hyppig at ingen ting kan tørke opp før neste byge bløtlegger alt igjen.

Det er dørgende stille i dag. Bare noen bittesmå lyder innimellom. Sol i ansiktet kjennes som balsam. Jeg sitter og bare er – her og nå.

Kom ut av sykehuset i dag. Friskere og i bedre form enn da jeg, hivende etter luft, ble innlagt for litt under en uke siden.

Solen varmer. Luften er mild og god. Jeg puster jevnt og rolig. Det føles vidunderlig å være til. Sitte her under treet. Kjenne at kroppen fungerer som den skal. Jeg fylles av takknemlighet, og bestemmer meg for å ha en vidunderlig høst. Intet mindre. Det er i alle fallplan A.

– Plan B vil jeg ikke bruke tid på nå, tenket jeg, og kjenner gleden sildre gjennom kroppen.

Med sol i ansiktet, og stillheten rundt meg. En lørdag midt i september. Er ikke dette lykke?

Så vidt september

Septembersol sildrer mellom trærne. Sommeren er mer enn på hell. I dag vil jeg plukke opp de gyldne øyeblikkene som gjør livet ekstra verdt å leve. Det er ikke de store tingene. Det er de mange,  bittesmå.

Etter et forrykende regnvær med torden i morges, kom solen frem. Jeg sitter under det gamle hasseltreet. Det har ikke gitt meg mange nøtter i år. Lurer på om det er kommet ekorn her igjen.

Gresset er fremdeles vått. Stolen jeg har dradd med meg ut er tørr. Luften er full av små partikler. Jeg trodde først det var insekter, men ser etter hvert at det er både bittesmå insekter, og frø. I en lyktestolpe har en edderkopp spunnet et intrikat nett mellom ledningene. Solen skinner på det, og det sees godt mot en bakgrunn av trær i skyggen, om en bare løfter blikket litt.

På den andre siden av veien klukker diket fornøyd. I viltre kast, over stener, rundt røtter – til det forsvinner inn i et rør gjennom naboens eiendom ved Skoletona. Men der er det ikke mitt lenger. Mitt dike skal sildre og renne i åpenhet. Jeg liker lyden av rennende vann. Den vil jeg ta vare på.

En vakker liten fugl med rødt bryst har satt seg på en lav gren på epletreet. Rundt føttene mine, i det fuktige gresset, titter nelliksoppen opp. Sorte diamanter, bjørnebær, henger i tunge klaser mot kjellermuren.

Nesten sommer.

Og når solen forsvinner fra plassen min under hasseltreet, tar jeg de siste soltimene på brygga, på innsiden av øya. To padlere glir stille nedover fjorden.

Om trær

Jeg sitter i det grønne rommet, utenfor bua. Luften er full av sus fra trærne. Det blåser, men er mildt.

På den andre siden av veien høres gnisninger fra to store trær, som lener seg mot hverandre. De knirker og gnisser. Jeg tenker at de snakker sammen. Tonen er lett, klagende. De er gamle nå og har sett det meste.

Epletreet mitt er også gammelt. Det har noen tørre grener vi må ta bort, men det bærer de mest vidunderlige epler hva smaken angår. Da jeg var telegrafist og seilte i Atlanterhavsfart drømte jeg om smaken av disse eplene. Særlig midtveis mellom New York og Antwerpen. Hvis det passet sånn, hendte det at min mor sendte noen epler med mannskap som skulle tilbake til skipet etter endt ferie. Det var en glede å sette tennene i, og la smaken rulle over tungen. Jeg tok bare et eple per dag, så de kunne vare en stund.

Kanskje trikker’n, som var fra Tvedestrand, fikk smake. Ingen andre. Jeg tvilte på at de ville sette tilstrekkelig pris på det. Lenge siden nå. Trikker’n er borte, skipet er ikke mer, og jeg er forlengst blitt landkrabbe. Bare epletreet står  der og bærer frukt fortsatt. Og det har så vakre blomster om våren.

Nå er det sommer. Et barnebarn, Iben, 5 år, turner fra en gren på epletreet. Lillebroren vil klatre i det. Han klarer seg bra. Jeg sitter under plommetreet. Grenene danner et tak. I to store krukker har jeg hvert sitt  gingkotre. Spinkle enda, med de vakre, karakteristiske bladene. Når det blir høst er de aldeles gule. Seoul i Sør-Korea er full av dem. I parkene, og langs gatene. Jeg håper mine vokser seg kraftige så jeg kan plante dem ut av krukkene.

Så har jeg bambus rundt huset, og her i det grønne rommet. Bambusen er sterk og bestående.  Den er bøyelig. Bøyer seg med vinden, men reiser seg igjen. Jeg liker bambus. Den minner om noen mennesker jeg gjerne vil ligne.

Det er noe med trær. Noen av dem har en stor påvirkning, vi kan ikke være dem foruten. De renser luften, gir skygge mot solen, og de gir liv til landskapetrundt oss..

Det er noe fint med trær.

Sommer i juli

Nok en smeigedag. Vinden har nok glemt seg. Sol steker. Himmelen hvelver seg blå og skyløs over min lille verden. Vannet er kaldt, men brukbart. Jeg tenker at jeg har det godt.

Luften er full av lyder fra små bølger. En slags musikk som bare Vår Herre kan komponere. Jeg har vært på Brukten og drikker formiddagskaffe. Det er en glede å oppleve at vafler smaker vafler igjen.

Mange er på ferie, men en del av de faste dukker opp. Der er alltid noen å slå av en prat med. På Brukten føler en seg velkommen, uansett. Jeg tenker at slik er det nok ikke alle steder. Damene som holder butikken og kafeen igang, gjør en god og nyttig jobb. Vi sitter mellom gamle ting. Alt er gaver, som skal selges. Pengene går til forskjellige gode formål, som de bestemmer seg for å støtte.

Jeg vet ikke hvordan de kom på ideen med butikk i kombinasjon med vafler og kaffe, men arrangementet minner mye om lese værelset på sjømannskirkene, slik det var en gang. Jeg liker at det ligner på kjerka. Det var der vi fra skipene som lå inne traff hverandre. Det var der vi kunne slumpe å treffe på slektninger ombord i skip vi ellers ikke pleide å ligge i samme havn som. På kjerka traff vi også yngre personer som var i storbyen, særlig i New York, på stipend for å studere musikk eller annet,  et halvt års tid.

Det er ikke mange på stipend på Brukten. Vi møtes og samtaler om emner som opptar oss. Er det noen vi ikke har sett på lange tider, tar vi rede på om alt er vel med vedkommende. Vi tar, til en viss grad, del i hverandres hverdag.

Jeg sitter på bryggekanten og dingler med bena. Gjennom det klare vannet ser jeg tang som har vokst seg kraftig sider i fjor. Noen plastsjekter glir dovent mot Vrangesund. Det er sommer. Midt i uken. Og det er vidunderlig godt å leve..