Mot vinter

Det har snedd i natt. Eller sluddet. Et tynt, hvitt teppe har lagt seg over jordet med det visne løvet. Over de få hagemøblene som ennå står ute, og over stenbordet – som er fuglenes spisested nå. Det er med ett blitt vinterlig. Godt de fleste plantene er kommet i hus.

Jeg våkner av meg selv om morgenen. I halvsøvne venter jeg nesten at min mor skal banke litt i veggen, og si at nå er det på tide å stå opp, slik hun alltid gjorde. Men min mor er her ikke mer, selv om mye av henne er tilbake i rommene, på en god måte.

Sittende ved kjøkkenbordet mitt, ser jeg det er et vinddrag i luften der ute. Jeg skal snart ut for å ta inn en gardintrapp jeg har brukt i beskjæring av hasseltreet. Hageslangen må også i hus, og trekassen jeg pleier å sitte på når jeg jobber i villhagen.

Det er godt og varmt inne. Her er alt jeg trenger. Gleden over dette livet risler gjennom meg. Jeg får lyst til å sette på en Elvis-CD, How great Thou art. En jublende lovsang som reflekterer følelsene her og nå. Men musikken befinner seg i bilen. Det er godt å synge når en kjører.

Jeg har vært gjennom et par aviser. Gleder meg over at eventyreren og seileren Harald Solfjell, som havarerte utenfor New Zealand, ble reddet om bord i et lasteskip som befant seg i nærheten. Harald er fra mine trakter, og jeg synes vi trenger mennesker som våger seg litt utfor allfarvei vei. Nå skal han hjem og feire jul med familien.

Om gjengen fra Farmen skal feire jul på Sandvika, vet jeg ikke. Det kan, muligens ha vært bortimot julestemning der sist søndag, da runding 5000 mennesker var innom. Diverse frivillige medarbeidere ble takket i avisen. Vi fikk ingen takk, vi langs ruten, som ble belemret med bilkø, flere kilometer lang, og som forsøkte å finne parkeringsmuligheter på egen eiendom for verdige, trengende..

Jeg sitter tilbake med undring. Her lager man en kunstig verden, med interne intriger som det er lagt opp til, legger det hele til et vidunderlig, vakkert sted, og sender mange episoder på TV. Folk sitter klistret og følger med. Ikke jeg. Men jeg innser at det må vises respekt for at serien har så stor seerskare. Det kom visst noen helt fra Flisa for å oppleve Farmen på nært hold.

Nei, jeg kan ikke bli sittende her ved kjøkkenbordet hele formiddagen. Det sner lett nå. Meisene har det travelt. De flyr mellom stenbordet og et grantre med tette grener. Der kan de sitte lunt og tørt, mens et lett, hvitt dryss legger seg dempet over livet i uthavnen.